Litt om Kennel Svolværgeita.
Har du besøkt Nord-Norge noen gang ? Da har du neppe kunne unngått og bli fascinert av naturen i landsdelen! Kombinasjonen av eventyrlig skjønnhet og fanden-i-voldsk villskap har gjennom generasjoner inspirert kunstnere og trukket mengder av utenlandske turister og opplevelses-hungrige nordmenn til våre kanter. Ja, selv vi “innfødte” har lært oss å sette pris på naturen rundt oss, selv om mange av oss til tider – i den mest intense mørketida og den aller verste snøryddinga – ønsker oss til langt sydligere breddegrader. Likevel, når gradestokken en sjelden gang sprenger 20-grensa og midnattsola speiler havflata og Lofotfjellene – da er det aller meste glemt…. I alle fall “snøen som falt i fjor”. Slik er det heldigvis for de fleste av oss ! Også for en 57 år gammel norsklærer ved Vågan Innvardrer- og Opplæringssenter (VIO) i Svolvær.
29 år med dalmatiner.
Historien startet i 1982. Da ble jeg nemlig den lykkelige eier av en sjarmerende, brunflekket dalmatinerfrøken med navn “Bianca”. Hun ble den første dalmatiner her nord som oppnådde å bli internasjonal utstillingschampion. Med hennes ankomst var grunnlaget lagt for en vedvarende kjærlighet til en fantastisk hunderase.
Siden starten har noen titalls dalmatinere hatt sitt hjem i Nyveien 2 i Svolvær – like under fjellet der den berømte Svolværgeita rager høyt til værs. Oppdretteren er stolt av de resultater og utmerkelser som han har oppnådd på sine hunder. Det har gjort kennelen kjent langt utenfor Norges grenser. Likevel er jeg aller mest fornøyd med de uendelig mange positive tilbakemeldelsene jeg får for gemyttet til Svolværgeitahundene. Det varmer mye, mye mer enn alle mulige anerkjennelser for gode utstillingsresultater – Certifikater, Championater, BIR, BIG og BIS-trofeer…
Denne oppdretteren prioriterer gemyttet til hundene aller høyest. Derfor har da også noen hundretalls valper vokst opp på kjøkkenet i leiligheten min her i Svolvær. Her har de måttet lære seg å omgås mennesker og dyr på en naturlig måte.
Hundene våre.
Nå bor disse hundene sammen med meg og min samboer her i Svolvær:
• Svolværgeita´s Lovely Troya (”Troya”) – 5 år gammel.
• Svolværgeita´s Quite Like Tina (“Tina”) – nesten 4 år gammel.
• Svolværgeita´s Real Princess (“Bianca”) – 1 ½ år gammel.
• og Svolværgeita´s Rex Rodney (“Rex”) – 1 ½ år gammel.
De to sist nevnte, er søsken fra mitt forrige valpekull. De har samme mor og samme far. De er altså helsøsken til valpene i Svolværgeita´s S-kull, som ventes ca. 6. februar 2011.
Svolværgeita´s Quite Like Tina er moren til valpene i S-kullet.
Bilde her.
Svolværgeita´s Alpha Boy er faren til valpene i S-kullet.
Bilde her.
Dette blir mitt 44. valpekull og mitt andre S-kull. (Svolværgeita´s Second Edition?)
Kennel Svolværgeita – kort historikk.
Fra mitt første valpekull, født i 1984, beholdt jeg en stor og pen hanhund som fikk kallenavnet “Charm”. Han var førstefødte valp i Kennel Svolværgeita. Svolværgeita´s Arctic Charm vil forhåpentligvis bli husket fordi han er den første og eneste dalmatiner som har vært certifisert som lavinehund. I 1991 ble han også kåret til “mestvinnende dalmatiner i lydighet”.
Etter hvert har det blitt mange dalmatinere som har holdt hus i Nyveien 2 i Svolvær.
Hund nr. 3 ble kjøpt inn i 1987 fra Helle- og Ole Christian Høie i Oslo. Dette var en sortflekket tispe med navn “Nova” eller Int. N. & S. Ch. Spotnik´s Innova. Hun hadde mange kvaliteter (deriblant et supert gemytt), men bidro også til at en rekke hunder i Kennel Svolværgeita´s valpekull de første årene ble satt ut av avl på grunn av hofteleddsdysplasi.
Importer.
Dermed ble det fort klart for meg at avlsmaterialet måtte fornyes – og denne gangen gikk turen til Storbrittania. Her ble kontaktene knyttet til Brenda- og Malcolm Smith som drev Dallyvista-kennelen. Ekteparet Smith er vennlige mennesker som er seriøst opptatt av sitt hundehold og visste å veilede en ivrig nordboer som ville lære deres hunder å kjenne. Dermed ble det flere besøk over Nordsjøen i årene som fulgte. Resultatene av dette ble 3 engelskimporter, som etter hvert har lagt grunnlaget for hundene som i dag utgjør Kennel Svolværgeita. Viktigst i så måte er utvilsomt “Poser” eller N. & S. Ch. Dallyvista Status Quo, som er det offisielle navn i registreringspapirene fra kennelklubben. Hennes avkom fra Svolværgeita´s J-kull (N.Ch. Svolværgeita´s Just Tanya), M-kullet (N. & S. Ch. Svolværgeita´s Marcus Only) og Q-kullet (N. & S. Ch. Svolværgeita´s Quality Choice) preger det avlsmaterialet jeg råder over i dag.
De andre importene som ble gjort fra England, var hanhunden Dallyvista Deep Purple (“Tryfan”) og N. & S. Ch. Cocheperro Out O´ the World (“Haley”). Hun er mor til valpene i Svolværgeita´s O-og R-kull. “Haley” ble oppdrettet av Maureen og Raymond Bull.
Et viktig tilskudd til Kennel Svolværgeita var en trivelig, leverbrun tispe som er født på Lena hos Kari Ditlefsen. Lille “Bianca” var dalmatiner nr.3 hos meg med dette navnet. Hun har også etterlatt et stort antall barn som har satt spor etter seg. Hun ble også min 3. dalmatiner med tittelen Internasjonal, nordisk champion. Int. Nord. Ch. Perdita´s Kind O´ Magic oppnådde også et titalls “Best in Show”-plasseringer på utstillinger. Hun døde i 2010 – 13 år gammel.
N. Ch. Svolværgeita´s Just Tanya
N. & S. Ch. Svolværgeita´s Marcus Only
Int. Nord. Ch. Perdita´s Kind O´ Magic
Jeg er svært takknemlig overfor Kari Ditlefsen at jeg i 1997 fikk kjøpe “Bianca” fra henne. Hun har utvilsomt tilført Kennel Svolværgeita en verdifull tilvekst når det gjelder eksteriørmessige kvaliteter. Så har da også Kari Ditlefsens kennelnavn “Perdita” i en årrekke vært ensbetydende med dalmatiner av meget godt merke.
Dalmatinerne som bor hjemme hos meg i dag, er alle et resultat av avlsvirksomhet på gode hunder gjennom 27 år. Valper fra 43 tdligere kull har også flyttet til nye hjem rundt omkring i landet. Det finnes knapt en større kommune i Norge som ikke huser én eller flere dalmatinere fra Kennel Svolværgeita. Dette gjør oppdrettet kjent ikke bare her i Nord-Norge, men faktisk også over det ganske land. Det er derfor ikke få venner og bekjente som jeg har fått rundt omkring. Jeg setter stor pris på den trivelige kontakten som jeg har med mange av dere.
Etter hvert har det også kommet “avleggere” fra Kennel Svolværgeita til utlandet. Aller mest kjent er sikkert “Emmy” – eller Svolværgeita´s Crown Jewel at Motek. Hun slo seg ned hos familien Levy i Chelsea i London. Brian Levy er forresten kasserer i British Dalmatian Club, så denne eksporten av gener til “dalmatinerens moderne hjemland”, er jeg stolt over å ha fått i stand. ”Emmy” ble også kåret til ”Årets dalmatiner i Storbritannia 2004 – Best i motsatt kjønn” (tispe). Hun er også vinner av den nord-irske spesialutstillingen for dalmatiner og er én av ytterst få dalmatinere som er eksportert til England som har blitt britisk champion.
Når dette skrives, er utstillingssesongen for fullt i gang i Norge. Jeg håper at noen av mine valpekjøpere fortsatt vil stille opp for sin oppdretter og vise frem sin Svolværgeita-dalmatiner på en eller flere av disse.. Det er uten tvil den aller beste måten å vise at våre hunder er trivelige dyr med de aller beste eksteriørmessige kvaliteter.
Uten at dere stiller opp og viser frem hundene deres, er det også vanskelig for meg å overbevise andre hva som bor i hundene deres av målbare kvaliteter. For en oppdretter som ønsker å bli tatt seriøst, er dette utvilsomt av betydning. Det hjelper dessverre så lite å ha oppdrettet en av de beste dalmatinerne i landet – hvis denne bare kan beundres av eieren og den nærmeste familie. Derfor er jeg glad for av at noen av dere – med stolthet – viser frem hunden deres på hundeutstillinger.
Jeg håper også at dere fortsatt gidder å holde kontakten med oppdretteren deres.
Dere skal vite at en telefonsamtale, et brev, noen bilder og en mail i ny og ne alltid bli høyt verdsatt her i Svolvær…..
